Finsvik Feriekoloni
På trykk i Trønder-Avisas Pluss-bilag lørdag 15.oktober 2016. Se bilder fra Finsvik feriekoloni på egen side, under "Ekne i historien" og der under "Finsvik feriekolono".
|
|
|
|
Les den i PDF-format her:
|
|
|
|
|
| ||||||||||||
Se artikkelen i Trønder-Avisas Pluss-magasin for lørdag 15. juli 2016 ved å klikke her.
Eller les den her:
SAVNER FERIEKOLONIEN
Ti år gamle Marit var elev ved Lademoen skole da hun i 1960 ble plukket ut som ei av 60
jenter som skulle få komme
på et sommeropphold ved Finsvik feriekoloni på Ekne.
TEKST | SVEIN HELGE FALSTAD
Ungjenta Marit Smevik var yr av begeistring over å bli plukket ut til å få reise fra Trondheim til Ekne på et treukers feriekoloniopphold fylt med frisk sjøluft, varierte aktiviteter og mye god mat.
I dag, 56 år etterpå, minnes hun godt den sitrende spenningen det ga henne å få reise med tog fra Trondheim og nordover til Ronglan stasjon, og så komme ut til feriekolonien ved sjøkanten på Ekne, der god mat og mye bading skulle fylle sommerdagene.
– Finsvik Feriekoloni var en herlig opplevelse. Det var en solid avveksling fra hverdagen inne i byen. Jeg minnes tre gode uker på Ekne, forteller Marit (65) Oddvik (bildet).
Småbruket Finsvik østre på Ekne ble i 1911 kjøpt av «Komiteen for trengende skolebarns anbringelse på landet i sommerferien for Trondhjem by». Bak sto Trondheim Arbeiderforening og Trondhjem lærerforening. Fra en forsiktig start i 1911 til feriekoloniaktiviteten ble avsluttet etter sommeren 1967 hadde mellom seks og sju tusen unger fra Trondheim hatt et treukers ferieopphold ved Finsvik Feriekoloni.
Kolonihistorien starter egentlig i et styremøte i Arbeiderforeningen i Trondheim 7. mai 1885. Ifølge referatet fra møtet ble det reist spørsmål til foreningens ordfører om han kunne ta initiativ til «at conferere med Arbeiderringen’s Formand om Anbringelse av Foreningsmedlemmers Børn paa Landet, sadledes at begge Foreninger virker i Fællesskab til Opnaaelse av Øiemedet».
Marit innrømmer i dag at hun egentlig ikke vet hvordan hun ble plukket ut til feriekolonioppholdet først på 1960-tallet. Hun antar at det enten var Saniteten eller fagforeningen hvor hennes far jobbet som hadde søkt om et ferieopphold for henne på landet. Eller kanskje var det lærerne ved Lademoen skole som hadde sett behovet.
– Jeg tror nok hjemmesituasjonen vår var den direkte årsaken. Mamma var død, og pappa var alene om å ta seg av fire unger. Vi hadde det litt tøft. Jeg tørr si det. De andre søsknene mine ble også sendt ut på landet på ferieopphold. De var på Vestmarka feriekoloni ved Trondheim og i Sokndalen hos gårdbrukere, minnes Oddvik som i dag bor sammen med ektemannen Nils Oddvik i Levanger.
15. mai 1885 kom «Komité for at bringe Arbeiderforeningens Medlemmers Børn på landet i Sommerferien» i gang med sitt praktiske arbeid. Komiteen startet med å skrive brev til gårdbrukere rundt om i Trøndelag der den anmodet bønder om å ta seg av trengende byunger gjennom sommerferien. Med trengende mentes barn som hadde behov for avveksling, frisk luft og sunn mat.
Allerede første år ble det sendt 14 barn fra Trondheim ut på ferieopphold på landet. Året etter ble det sendt 61 barn – 26 av dem til gårder på Inderøy.
I 1893 ble det tatt en beslutning i Arbeiderforeningen om at også såkalt trengende barn utenfor foreningens krets kunne tas med på ferieopphold. Dermed steg antall barn sendt på sommeropphold på landet raskt. Samme år sendte komiteen 136 unger på ferieopphold og i 1894 så mange som 185.
Omtrent samtidig kom også Trondhjem lærerforening inn i komiteen. Nå vokste antall trengende barn så kraftig at komiteen måtte leie lokaler i Hemne. Antall unger økte til 222 i 1897, og fra da startet man å dele belegget i to. Fra da kom alltid jentene og var på feriekoloni i tre uker i første del av sommeren og deretter var guttene der i tre uker.
Marit kan skrive under på at det var god mat på feriekolonien på Ekne. Det ble servert noen få matretter som hun ikke likte, blant annet potetklubb.
– Men det ble ikke noe problem. Det var mange rundt meg som ville ha mine klubber, ler Oddvik og legger til at på lørdagene ble det servert formkake og saft.
Formkake og saft var stor stas, mimrer hun. Nesten høytid, kaller hun det. Hun satte også pris på at unger og voksne spiste alle måltider sammen.
– Det må også sies at ingen av oss ungene nok var spesielt godt vant i matveien. Det forklarer også hvorfor maten på Finsvik er noe som huskes kanskje best av alt.
– Hvordan husker du stemningen ved kolonien, var det for eksempel streng disiplin?
– Jeg husker kun god stemning, og jeg opplevde det ikke som spesielt strengt. Kanskje var det litt styr en og annen natt. Det var mest om natta noen av jentene fikk hjemlengsel. Da kunne det bli litt gråting. Ellers var det bare hygge og fine opplevelser. Jeg minnes at vi gikk mye på turer i området. Det var trivelig.
Fra starten leide man plasser til ferieopphold, men ifølge protokollen for året 1900 tok tanken om en egen feriekoloni eid av arbeiderforeningen og lærerforeningen konkret form det året. Komiteen fikk bruke 40 kroner til anskaffelse av tegninger til «en enkelt og en dobbelt koloni». Samtidig leverte to byggmestre overslag på hva en dobbelt koloni ville koste, og komiteen startet å lete etter en egnet plass for en permanent løsning. Det skulle ta elleve år før planen kunne realiseres.
Fra sommeren 1902 leide komiteen hus for en guttekoloni på gården By i Ekne. 48 gutter ble sendt dit, og det samme antall jenter ble sendt til den gamle leide kolonien i Hemne. Året etter, 1903, ble guttekolonien flyttet til gården Bjørgum i Ekne og pikekolonien til gården Gevik i samme bygd. Fra sommeren 1910 hadde guttene sitt opphold på gården Østre Finsvik i Ekne, som komiteen da leide til formålet. Jentene var som før på Gevik gård.
Marit husker ikke i dag at hun ble veid både ved ankomst og avreise fra kolonien sommeren 1960, men hun husker at noen fikk sløyfer for å være snilleste pike på sin sovesal. Det var akkurat slik som Lillebjørn Nilsen synger om i sangen «Snilleste gutt på sovesal 1», forteller hun.
– Jeg husker også at vi alle sammen fikk tannkrem og en Lux-såpe hver med oss da vi skulle reise hjem fra kolonien. Lux-såpe var ren luksus den gangen, og den gaven glemmer jeg aldri. Når det gjelder tannpussen under kolonioppholdet, minnes jeg at vi alle pusset tennene i ei lita elv like ved kolonien, smiler hun.
I 1911 kjøpte Komiteen gården Finsvik østre for 10.000 kroner. I alle år fram til siste driftsår i 1967 var Finsvik Feriekoloni den eneste feriekolonien for både jenter og gutter drevet i regi av Trondhjems Arbeiderforening og Trondhjems lærerforening. Komiteen mente prisen for eiendommen var drøy, men ifølge et referat i styreprotokollen for 1911 fant komiteen likevel prisen akseptabel og betraktet kjøpet som fordelaktig «når hensyn ble tatt til gårdens utmerkede beliggenhet».
Allerede året etter ble en stor kolonibygning oppført. Det hadde plass til 45 senger i to store sovesaler, samt i fire mindre soverom. Kolonien ga fra da av plass til 75 unger om gangen.
I 1915 ble det lagt inn vann. Det hørte skog til eiendommen, og en del av driftsutgiftene ble betalt via salg av tømmer. Komiteen forpaktet bort driften av gården, og i 1929 ble det bygget nytt uthus. Gården ga grunnlag for 3–4 kyr og en hest.
Ti år gamle Marit var elev ved Lademoen skole da hun i 1960 ble plukket ut som ei av 60
jenter som skulle få komme
på et sommeropphold ved Finsvik feriekoloni på Ekne.
TEKST | SVEIN HELGE FALSTAD
Ungjenta Marit Smevik var yr av begeistring over å bli plukket ut til å få reise fra Trondheim til Ekne på et treukers feriekoloniopphold fylt med frisk sjøluft, varierte aktiviteter og mye god mat.
I dag, 56 år etterpå, minnes hun godt den sitrende spenningen det ga henne å få reise med tog fra Trondheim og nordover til Ronglan stasjon, og så komme ut til feriekolonien ved sjøkanten på Ekne, der god mat og mye bading skulle fylle sommerdagene.
– Finsvik Feriekoloni var en herlig opplevelse. Det var en solid avveksling fra hverdagen inne i byen. Jeg minnes tre gode uker på Ekne, forteller Marit (65) Oddvik (bildet).
Småbruket Finsvik østre på Ekne ble i 1911 kjøpt av «Komiteen for trengende skolebarns anbringelse på landet i sommerferien for Trondhjem by». Bak sto Trondheim Arbeiderforening og Trondhjem lærerforening. Fra en forsiktig start i 1911 til feriekoloniaktiviteten ble avsluttet etter sommeren 1967 hadde mellom seks og sju tusen unger fra Trondheim hatt et treukers ferieopphold ved Finsvik Feriekoloni.
Kolonihistorien starter egentlig i et styremøte i Arbeiderforeningen i Trondheim 7. mai 1885. Ifølge referatet fra møtet ble det reist spørsmål til foreningens ordfører om han kunne ta initiativ til «at conferere med Arbeiderringen’s Formand om Anbringelse av Foreningsmedlemmers Børn paa Landet, sadledes at begge Foreninger virker i Fællesskab til Opnaaelse av Øiemedet».
Marit innrømmer i dag at hun egentlig ikke vet hvordan hun ble plukket ut til feriekolonioppholdet først på 1960-tallet. Hun antar at det enten var Saniteten eller fagforeningen hvor hennes far jobbet som hadde søkt om et ferieopphold for henne på landet. Eller kanskje var det lærerne ved Lademoen skole som hadde sett behovet.
– Jeg tror nok hjemmesituasjonen vår var den direkte årsaken. Mamma var død, og pappa var alene om å ta seg av fire unger. Vi hadde det litt tøft. Jeg tørr si det. De andre søsknene mine ble også sendt ut på landet på ferieopphold. De var på Vestmarka feriekoloni ved Trondheim og i Sokndalen hos gårdbrukere, minnes Oddvik som i dag bor sammen med ektemannen Nils Oddvik i Levanger.
15. mai 1885 kom «Komité for at bringe Arbeiderforeningens Medlemmers Børn på landet i Sommerferien» i gang med sitt praktiske arbeid. Komiteen startet med å skrive brev til gårdbrukere rundt om i Trøndelag der den anmodet bønder om å ta seg av trengende byunger gjennom sommerferien. Med trengende mentes barn som hadde behov for avveksling, frisk luft og sunn mat.
Allerede første år ble det sendt 14 barn fra Trondheim ut på ferieopphold på landet. Året etter ble det sendt 61 barn – 26 av dem til gårder på Inderøy.
I 1893 ble det tatt en beslutning i Arbeiderforeningen om at også såkalt trengende barn utenfor foreningens krets kunne tas med på ferieopphold. Dermed steg antall barn sendt på sommeropphold på landet raskt. Samme år sendte komiteen 136 unger på ferieopphold og i 1894 så mange som 185.
Omtrent samtidig kom også Trondhjem lærerforening inn i komiteen. Nå vokste antall trengende barn så kraftig at komiteen måtte leie lokaler i Hemne. Antall unger økte til 222 i 1897, og fra da startet man å dele belegget i to. Fra da kom alltid jentene og var på feriekoloni i tre uker i første del av sommeren og deretter var guttene der i tre uker.
Marit kan skrive under på at det var god mat på feriekolonien på Ekne. Det ble servert noen få matretter som hun ikke likte, blant annet potetklubb.
– Men det ble ikke noe problem. Det var mange rundt meg som ville ha mine klubber, ler Oddvik og legger til at på lørdagene ble det servert formkake og saft.
Formkake og saft var stor stas, mimrer hun. Nesten høytid, kaller hun det. Hun satte også pris på at unger og voksne spiste alle måltider sammen.
– Det må også sies at ingen av oss ungene nok var spesielt godt vant i matveien. Det forklarer også hvorfor maten på Finsvik er noe som huskes kanskje best av alt.
– Hvordan husker du stemningen ved kolonien, var det for eksempel streng disiplin?
– Jeg husker kun god stemning, og jeg opplevde det ikke som spesielt strengt. Kanskje var det litt styr en og annen natt. Det var mest om natta noen av jentene fikk hjemlengsel. Da kunne det bli litt gråting. Ellers var det bare hygge og fine opplevelser. Jeg minnes at vi gikk mye på turer i området. Det var trivelig.
Fra starten leide man plasser til ferieopphold, men ifølge protokollen for året 1900 tok tanken om en egen feriekoloni eid av arbeiderforeningen og lærerforeningen konkret form det året. Komiteen fikk bruke 40 kroner til anskaffelse av tegninger til «en enkelt og en dobbelt koloni». Samtidig leverte to byggmestre overslag på hva en dobbelt koloni ville koste, og komiteen startet å lete etter en egnet plass for en permanent løsning. Det skulle ta elleve år før planen kunne realiseres.
Fra sommeren 1902 leide komiteen hus for en guttekoloni på gården By i Ekne. 48 gutter ble sendt dit, og det samme antall jenter ble sendt til den gamle leide kolonien i Hemne. Året etter, 1903, ble guttekolonien flyttet til gården Bjørgum i Ekne og pikekolonien til gården Gevik i samme bygd. Fra sommeren 1910 hadde guttene sitt opphold på gården Østre Finsvik i Ekne, som komiteen da leide til formålet. Jentene var som før på Gevik gård.
Marit husker ikke i dag at hun ble veid både ved ankomst og avreise fra kolonien sommeren 1960, men hun husker at noen fikk sløyfer for å være snilleste pike på sin sovesal. Det var akkurat slik som Lillebjørn Nilsen synger om i sangen «Snilleste gutt på sovesal 1», forteller hun.
– Jeg husker også at vi alle sammen fikk tannkrem og en Lux-såpe hver med oss da vi skulle reise hjem fra kolonien. Lux-såpe var ren luksus den gangen, og den gaven glemmer jeg aldri. Når det gjelder tannpussen under kolonioppholdet, minnes jeg at vi alle pusset tennene i ei lita elv like ved kolonien, smiler hun.
I 1911 kjøpte Komiteen gården Finsvik østre for 10.000 kroner. I alle år fram til siste driftsår i 1967 var Finsvik Feriekoloni den eneste feriekolonien for både jenter og gutter drevet i regi av Trondhjems Arbeiderforening og Trondhjems lærerforening. Komiteen mente prisen for eiendommen var drøy, men ifølge et referat i styreprotokollen for 1911 fant komiteen likevel prisen akseptabel og betraktet kjøpet som fordelaktig «når hensyn ble tatt til gårdens utmerkede beliggenhet».
Allerede året etter ble en stor kolonibygning oppført. Det hadde plass til 45 senger i to store sovesaler, samt i fire mindre soverom. Kolonien ga fra da av plass til 75 unger om gangen.
I 1915 ble det lagt inn vann. Det hørte skog til eiendommen, og en del av driftsutgiftene ble betalt via salg av tømmer. Komiteen forpaktet bort driften av gården, og i 1929 ble det bygget nytt uthus. Gården ga grunnlag for 3–4 kyr og en hest.
(Saken fortsetter under bildet)
Kari Vinje, Ekne, januar 2016. Foto: Svein Helge Falstad
Kari Vinje (85, bildet over) fra Ekne jobbet i kjøkkenet ved Finsvik Feriekoloni to somre og jobbet som assistent én sommer rundt 1950. Hun forteller om dager med mye aktivitet og masse jobbing.
– Jeg deltok i å aktivisere ungene og sørge for matlaging og vasking. Det var ikke innlagt strøm da jeg var der, og derfor var det mye jobbing sammenlignet med hvordan det ville vært i dag. Det gikk i vedfyring til matlaging og koking av varmtvann til oppvask og vasking av klær og sengetøy. Vi måtte koke kopper, asjetter og kar etter hvert måltid, forteller Kari (bildet t.v.) som i dag er pensjonist og nærmeste nabo til Finsvik østre og det som i vel fem tiår var feriekoloni. Kari minnes at mange av ungene som kom fra byen var så små at de voksne måtte smøre brødskiver til dem til frokost, ettermiddagsmat og kveldsmat.
– Vi laget alt mulig, og vi serverte mye god mat av både kjøtt og fisk. Ungene var da heller ikke vanskelige i kosten. Mange la på seg ganske mye, forteller hun og legger til at brød, pålegg og råvarene til middag kom med rutebåtene fra byen til havna i Finsvikhamn, like nedenfor feriekolonien.
– Det var viktig at ungene spiste godt. Oppholdet ved kolonien var basert på at de skulle bygge opp helsa og bli sunne.
Etter frokost var ungene stort sett ute. Kari forteller at det var mange aktiviteter nede på stranda, både under jenteinntaket og gutteinntaket. Ungene badet i sjøen så fort det gikk an værmessig.
– De var jo her på ferie, for å leke og slappe av. Men de hadde også oppgaver, som for eksempel å bære ved til kjøkkenet, forklarer hun og legger til:
– Det sto ikke så godt til med mange av ungene. Det var faktisk noen som ikke visste hva middagsmat var. Mange av dem kom fra det vi den gang kalte dårlige heimer. De ble veid ved ankomst og også når de dro. De skulle legge på seg under oppholdet. Det var en viktig del av det hele. Melk fikk de så mye av som de ville ha. Og det var premie til dem som la på seg mest.
Feriekolonien fortsatte på Finsvik til siste driftsår sommeren 1967, bare avbrutt under krigen. I mange år var det først tre uker med 75 jenter og deretter tre uker med 75 gutter.
Marvin Wiseth, som var styreleder for Trondhjems Arbeiderforening i tre år fra 2011, tror poenget med mye frisk luft og god mat var essensielt for byunger i en tid der det blant annet gjaldt å unngå tuberkulosen som herjet. Mye arbeid og lite ferie for foreldrene, kombinert med dårlig økonomi til å dra på ferie for, var selve grunnlaget for å drive feriekoloni, mener Wiseth.
– Jeg tror nok at feriekoloniene fylte et kjærkomment behov for at unger skulle komme seg ut på landet og oppleve frisk luft, friluftsaktiviteter og god mat. Jeg vet at det var mange byfamilier som slet med dårlig økonomi, så Finsvik Feriekoloni var nok et ettertraktet tilbud.
Lillian Due Torseth (70) fra Verdal var nyutdannet lærer da hun sommeren 1967 jobbet ved Finsvik Feriekoloni. Hun husker 60 jenter som var der i tre uker og at de var to unge lærere og en bestyrerinne og hennes mann som hadde ansvaret. I tillegg var det et mindre personale som tok seg av mat og vasking.
– Dagene ble brukt på ulike aktiviteter ute og inne. Vi drev også med håndarbeid og leste bøker, og så vi gikk en del turer i nærområdet.
– Hva slags betydning hadde et slikt sommeropphold på feriekoloni for ungene, tror du?
– For noen var det utvilsomt en veldig fin avveksling, mens for andre dominerte hjemlengselen. Det var faktisk forsøk på rømming, men alle kom tilbake igjen. Det var ikke bare, bare å holde styr på 60 unger, men jeg synes det gikk greit, sier Torseth som legger til at det ble delt ut diplomer til snilleste unge på hver sovesal.
– Lillebjørn Nilsens vise «Snilleste gutt på sovesal 1» får meg alltid til å tenke på sommeren ved Finsvik Feriekoloni.
– Jeg er glad for jeg fikk oppleve å være på feriekoloni, sier Marit Smevik Oddvik ettertenksomt. I tankene har hun vært solid tilbake til Finsvik sommeren 1960 og frydet seg over den gode sommeren hun opplevde. Minnene kommer lett.
– Jeg snakker ofte og mye om den ferien til dem rundt meg. Jeg har også besøkt Finsvik på Ekne mange ganger etterpå. Hovedhuset er revet nå, men jeg rakk å se det igjen mens det ennå sto. Jeg gleder meg over gode minner fra oppholdet.
– Er feriekoloni noe som burde eksistert som et tilbud til unger også i dag?
– Ja, absolutt. Vi ser det er veldig etterspørsel etter det i Oslo-området. Det er dessverre mange unger i dag som aldri er på ferietur. Jeg vet at Røde Kors gjør en stor innsats på dette området i dag. Behovet er der, sier Marit Smevik Oddvik.
Skriftlige kilder: Styreprotokoller for Trondhjems Arbeiderforening (Arkivsenteret i Dora), artikler fra Dagsposten og Trønder-Avisa, Årbok Levanger Historielag.
Bildetekster:
Egnet beliggenhet: Trondhjems Arbeiderforening og Trondhjems lærerforening mente i 1911 at 10.000 kroner for Finsvik østre (bildet) var en drøy pris, men fant likevel prisen akseptabel og betraktet kjøpet som fordelaktig «når hensyn blev tatt til gårdens utmerkede beliggenhet». FOTO: PRIVAT
Sommerleir: Hver sommer mellom 1911 og 1967, unntatt 1942 og 1943, var det feriekoloni-drift på eiendommen Finsvik østre i Ekne. FOTO: PRIVAT
Forfall: Den doble kolonibygningen oppført i 1911 ble revet på 1980-tallet og eiendommen lagt ut som hytteområde. Bildet av en sterkt forfallen bygning er fra sommeren 1983. FOTO: SVEIN HELGE FALSTAD
Mat viktig: Mat var essensielt og ungene skulle legge på seg. I følge årsmeldingene ble rekorden satt i 1926 da én unge på seg seks kilo på tre uker i FOTO: PRIVAT
To belegg: Feriekolonidriften var delt i to, først ett kull med jenter i tre uker, deretter én uke til nedvasking av kolonien, og så tre uker med gutter. Det vanlige var 60 til 75 unger i hvert belegg. FOTO: PRIVAT
FAKTA
Finsvik Feriekoloni
– Jeg deltok i å aktivisere ungene og sørge for matlaging og vasking. Det var ikke innlagt strøm da jeg var der, og derfor var det mye jobbing sammenlignet med hvordan det ville vært i dag. Det gikk i vedfyring til matlaging og koking av varmtvann til oppvask og vasking av klær og sengetøy. Vi måtte koke kopper, asjetter og kar etter hvert måltid, forteller Kari (bildet t.v.) som i dag er pensjonist og nærmeste nabo til Finsvik østre og det som i vel fem tiår var feriekoloni. Kari minnes at mange av ungene som kom fra byen var så små at de voksne måtte smøre brødskiver til dem til frokost, ettermiddagsmat og kveldsmat.
– Vi laget alt mulig, og vi serverte mye god mat av både kjøtt og fisk. Ungene var da heller ikke vanskelige i kosten. Mange la på seg ganske mye, forteller hun og legger til at brød, pålegg og råvarene til middag kom med rutebåtene fra byen til havna i Finsvikhamn, like nedenfor feriekolonien.
– Det var viktig at ungene spiste godt. Oppholdet ved kolonien var basert på at de skulle bygge opp helsa og bli sunne.
Etter frokost var ungene stort sett ute. Kari forteller at det var mange aktiviteter nede på stranda, både under jenteinntaket og gutteinntaket. Ungene badet i sjøen så fort det gikk an værmessig.
– De var jo her på ferie, for å leke og slappe av. Men de hadde også oppgaver, som for eksempel å bære ved til kjøkkenet, forklarer hun og legger til:
– Det sto ikke så godt til med mange av ungene. Det var faktisk noen som ikke visste hva middagsmat var. Mange av dem kom fra det vi den gang kalte dårlige heimer. De ble veid ved ankomst og også når de dro. De skulle legge på seg under oppholdet. Det var en viktig del av det hele. Melk fikk de så mye av som de ville ha. Og det var premie til dem som la på seg mest.
Feriekolonien fortsatte på Finsvik til siste driftsår sommeren 1967, bare avbrutt under krigen. I mange år var det først tre uker med 75 jenter og deretter tre uker med 75 gutter.
Marvin Wiseth, som var styreleder for Trondhjems Arbeiderforening i tre år fra 2011, tror poenget med mye frisk luft og god mat var essensielt for byunger i en tid der det blant annet gjaldt å unngå tuberkulosen som herjet. Mye arbeid og lite ferie for foreldrene, kombinert med dårlig økonomi til å dra på ferie for, var selve grunnlaget for å drive feriekoloni, mener Wiseth.
– Jeg tror nok at feriekoloniene fylte et kjærkomment behov for at unger skulle komme seg ut på landet og oppleve frisk luft, friluftsaktiviteter og god mat. Jeg vet at det var mange byfamilier som slet med dårlig økonomi, så Finsvik Feriekoloni var nok et ettertraktet tilbud.
Lillian Due Torseth (70) fra Verdal var nyutdannet lærer da hun sommeren 1967 jobbet ved Finsvik Feriekoloni. Hun husker 60 jenter som var der i tre uker og at de var to unge lærere og en bestyrerinne og hennes mann som hadde ansvaret. I tillegg var det et mindre personale som tok seg av mat og vasking.
– Dagene ble brukt på ulike aktiviteter ute og inne. Vi drev også med håndarbeid og leste bøker, og så vi gikk en del turer i nærområdet.
– Hva slags betydning hadde et slikt sommeropphold på feriekoloni for ungene, tror du?
– For noen var det utvilsomt en veldig fin avveksling, mens for andre dominerte hjemlengselen. Det var faktisk forsøk på rømming, men alle kom tilbake igjen. Det var ikke bare, bare å holde styr på 60 unger, men jeg synes det gikk greit, sier Torseth som legger til at det ble delt ut diplomer til snilleste unge på hver sovesal.
– Lillebjørn Nilsens vise «Snilleste gutt på sovesal 1» får meg alltid til å tenke på sommeren ved Finsvik Feriekoloni.
– Jeg er glad for jeg fikk oppleve å være på feriekoloni, sier Marit Smevik Oddvik ettertenksomt. I tankene har hun vært solid tilbake til Finsvik sommeren 1960 og frydet seg over den gode sommeren hun opplevde. Minnene kommer lett.
– Jeg snakker ofte og mye om den ferien til dem rundt meg. Jeg har også besøkt Finsvik på Ekne mange ganger etterpå. Hovedhuset er revet nå, men jeg rakk å se det igjen mens det ennå sto. Jeg gleder meg over gode minner fra oppholdet.
– Er feriekoloni noe som burde eksistert som et tilbud til unger også i dag?
– Ja, absolutt. Vi ser det er veldig etterspørsel etter det i Oslo-området. Det er dessverre mange unger i dag som aldri er på ferietur. Jeg vet at Røde Kors gjør en stor innsats på dette området i dag. Behovet er der, sier Marit Smevik Oddvik.
Skriftlige kilder: Styreprotokoller for Trondhjems Arbeiderforening (Arkivsenteret i Dora), artikler fra Dagsposten og Trønder-Avisa, Årbok Levanger Historielag.
Bildetekster:
Egnet beliggenhet: Trondhjems Arbeiderforening og Trondhjems lærerforening mente i 1911 at 10.000 kroner for Finsvik østre (bildet) var en drøy pris, men fant likevel prisen akseptabel og betraktet kjøpet som fordelaktig «når hensyn blev tatt til gårdens utmerkede beliggenhet». FOTO: PRIVAT
Sommerleir: Hver sommer mellom 1911 og 1967, unntatt 1942 og 1943, var det feriekoloni-drift på eiendommen Finsvik østre i Ekne. FOTO: PRIVAT
Forfall: Den doble kolonibygningen oppført i 1911 ble revet på 1980-tallet og eiendommen lagt ut som hytteområde. Bildet av en sterkt forfallen bygning er fra sommeren 1983. FOTO: SVEIN HELGE FALSTAD
Mat viktig: Mat var essensielt og ungene skulle legge på seg. I følge årsmeldingene ble rekorden satt i 1926 da én unge på seg seks kilo på tre uker i FOTO: PRIVAT
To belegg: Feriekolonidriften var delt i to, først ett kull med jenter i tre uker, deretter én uke til nedvasking av kolonien, og så tre uker med gutter. Det vanlige var 60 til 75 unger i hvert belegg. FOTO: PRIVAT
FAKTA
Finsvik Feriekoloni
- Var eneste kolonigård Trondhjems Arbeiderforening og Trondheim lærerforening eide.
- Totalt antall unger på feriekoloni fra Trondheim (1885 til 1967) var nærmere 20.000.
- Årsmeldingen for 1938: «Feriekolonien var i år i drift i 70 dager. Sunnhetstilstanden var bra. Vektøkningen var for pikene 1,1 kg gjennomsnittlig, og for guttene 1,5 kg». Største vektøkning på en unge ble notert for sommeren 1926, da en unge la på seg 6 kilo i løpet av tre uker.
- Blant de store bidragsyterne for å finansiere feriekolonivirksomheten var Trondhjems Sparebank, Trondhjems Brennevinssamlag, Fotballkretsen, Lærerinnenes fond og generalkonsul Neufeldt.
- Barna var mellom 8 og 14 år, og de kom fra Lademoen skole, Baklandets pikeskole, Baklandets gutteskole, Ilens skole, Waisenhusskolen, Kalvskinnet skole, Særskolen, Singsaker skole, Bispehaugen skole, og Lilleby skole. På 30- og 40-tallet tok man hver sommer inn 25 piker under skolealder i tillegg til de ordinære inntakene på to ganger 75 unger i skolepliktig alder.
- Foreldrene måtte søke om opphold gjennom skolen. Elevens lærer og skolelege skrev sine anbefalinger. Kriteriene for å bli valgt ut var svak helse, dårlig økonomi, at man bodde i de mest tettbygde og trangbodde byområdene, at foreldrene ikke hadde anledning eller økonomi til å ta barna med på ferie, eller barnerike familier eller eneforeldre som hadde behov for avlastning.