17. mai 2016
Gjennom den helt spesielle historien som Falstad fangeleir og Falstadskogen har gitt Ekne, har bygda hvert eneste år siden 1946 brukt det nasjonale minnestedet i Falstadskogen som et sentralt element i markeringen
av nasjonaldagen. Det er en tradisjon som står sterkt og som også mange tilreisende
fra andre deler av regionen verdsetter hvert år.
av nasjonaldagen. Det er en tradisjon som står sterkt og som også mange tilreisende
fra andre deler av regionen verdsetter hvert år.
Videoer fra 17. markeringen i Falstadskogen
Bildekarusell fra 17. mai 2016 på Ekne
Stortingspolitiker Marit Arnstads
17. maitale i Falstadskogen, 2016
Kjære alle sammen
Den første gangen jeg var her ute i Falstadskogen var da jeg var en 9-10 år gammel jente på skoletur. Jeg husker stillheten aller best. Stillheten her inne mellom trærne, som om de sto og vernet om de menneskene som mistet livet sitt her. Det var en følelse jeg ikke klarte å sette ord på den gangen, det var en sterk opplevelse for et barn.
Siden har jeg vært her ofte. Av og til kjører jeg bare innom og går i området. Det er lett å tenke på alle de skjebnene som denne skogen rommer. Alle som mistet livet her på Falstad. Noen av dem fordi de hadde en jødisk tilhørighet, noen fordi de protesterte mot ondskap, andre langt, langt hjemmefra i en fremmed krig.
Derfor føles det også helt riktig når Falstad sammen med fangeleirer i seks land er utpekt som et sted som skal inngå i en stor europeisk studie av krigsfangeleirer. Sammen med krigsminnelandskap som Bergen Belsen og Treblinka skal Falstad minne oss på denne europeiske fortiden og det faktum at millioner døde og at de som overlevde ble utsatt for deportasjon, fengsling og trakassering. Minnene og erfaringene fra de som overlevde og fra stedene som var krigsfangeleirer blir enda viktigere når en så stor andel av befolkningen lever uten å ha opplevd krigens bestialitet.
Slik finner Falstad sin plass internasjonalt. Og det er helt rett. Mange av de som døde her var fra andre europeiske land. Falstad er også viktig nasjonalt med sitt formidlingsansvar og det er viktig regionalt og lokalt. Til å holde dette sammen er ikke minst engasjementet fra venneforening og lokalbefolkningen viktig. Uten viljen lokalt til å ta vare på stedet og minnene det bærer med seg, ville Falstad aldri ha vært det som det i dag har blitt og det som skal utvikle seg videre.
Falstad er så symboltungt på så mange måter, det er et symbol på hvordan jødene ble behandlet under krigen, det er et symbol på hva det kostet å stå opp mot nazistene og det er et symbol på det å miste friheten. Derfor er det også alltid sterkt å være her.
Hva gjør det med mennesker og samfunn dersom man ikke kan leve i frihet? Det er det grunn til å tenke på for oss nordmenn som ikke bare lever fritt, men også i stor rikdom. Hva betyr det å bli låst inne, fratatt retten til å bestemme over sitt eget liv, bli overvåket av de som styrer, bli avsondret fra sine nærmeste. Millioner av mennesker rundt om i verden opplever det hver eneste dag. Kanskje er det det som 17. mai aller mest bør handle om; En feiring av vår mulighet til å leve i frihet, ytre oss fritt og bestemme over egne liv.
De fleste som satt på Falstad var politiske fanger. Verden har ikke gått framover når det gjelder situasjonen for slike fanger. Fortsatt fengsles folk for sin overbevisning, fordi de handler etter sin samvittighet, fordi de tar til motmæle.
«Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det», sa opplysningstidens store filosof Voltaire. Med det berømte utsagnet gjorde han ytringsfrihet til enkeltmenneskets rett til å si sin mening med eller mot makthavere, med eller imot sine medborgere. Denne retten var utfordret i Voltaires tid under den franske revolusjon, men er det også i dag.
I svært mange samfunn fratas mennesker muligheten til å si og gjøre de mest grunnleggende ting. Falstad minner oss på betydningen av det; At du skal kunne ha din mening, også når det går imot makthavere, også når den ikke er «gjengs» oppfatning, også når den bryter med tradisjon og vante oppfatninger. Voltaire minner oss på at vi må forsvare andre mennesker sin rett til å ha denne meningen, selv om vi er dypt uenig med dem.
Heller ikke i det norske samfunnet har frihet og fred kommet av seg selv. Gjennom en møysommelig utvikling av folkestyre, fordeling av ressurser og demokratisk mobilisering har vi gjort vårt land til et fredelig og stabilt land å bo i. Jeg har nevnt at det har gitt oss frihet, men det at vi har fordelt ressursene i samfunnet på en slik måte at alle får sin del i dem er også svært viktig. Ulikhet er i ferd med å bli et stort problem i mange land i den vestlige verden som ikke har tatt fordeling alvorlig. I alt for mange rike land, faller store grupper av mennesker helt utenfor. Mennesker som er uten håp om å komme seg videre, få tatt en utdanning, få en jobb og å kunne delta og skape seg en bedre hverdag. Det skaper frustrasjon, aggresjon og raseri. Derfor er fordeling viktig. Alle må ha en sjanse til å gjøre livet sitt bedre.
En annen ting jeg liker med det norske samfunnet er at vi fortsatt er et samfunn med høy tillit mellom mennesker og mellom samfunn og mennesker. Vi stoler på hverandre og vi stoler på det samfunnet vi lever i. Det er en verdi vi ikke skal ta for gitt. Den er avhengig av at vi ser og forstår hva som skjer rundt oss, at det er kort vei fra de som bestemmer til hvert enkelt menneske, at det er åpenhet om det som skjer og at alle føler at deres deltakelse betyr noe.
Denne kvaliteten ved samfunnet vårt er ikke alltid lett å måle, men vi skal ikke ta den for gitt. Den kan også forvitre. Desto lengre avstand blir mellom beslutningstakere og enkeltmennesket, desto mer komplisert og byråkratisk verden rundt oss føles, desto mindre vi føler at samfunnet stoler på oss enkeltmennesker, dess mer sårbar blir denne tilliten.
Norge er kanskje det landet i verden som har størst rikdom fordelt på flest mennesker. Jeg tror altså ikke at dette kun skyldes naturressurser eller velferdsstat. Jeg tror det skyldes vårt samhold og tillit. Respekten vi har for hverandre. Dugnaden vi alle deltar i. Inkludering og evne til å ønske andre velkommen. Og ikke minst - når noen faller utenfor at det er vårt felles ansvar å trekke dem med igjen.
17. mai er gjerne en dag når vi samles for å feire Norges vei til å bli et selvstendig land og et demokrati. Vi feirer det samholdet og de verdiene som jeg nettopp nevnte. Vi feirer seirene og husker tapene. Det er verdt å feire at disse verdiene er kjempet frem. Men minst like viktig å markere at dette er verdier vi må ha med oss inn i fremtiden.
Midt i alt alvor som dagen frambringer, så skal vi også huske at dette er en dag som kommer når vinteren er slutt og sommeren begynner. 17 mai er med andre ord også en kjærkommen fest til vårens pris som forfatteren Aksel Sandemose skrev om i 1942 da han satt i landflyktighet i Sverige.
«Dagen er for alle smeltet sammen med helhetsinntrykk av norsk natur, skogene, fjellet, de dype fjordene og våren i sin dype prakt, mens alle ennå husker den bitre vinteren som bandt elver og vann og sendte sine kalde tåker innover det værbitte landet. Det er blitt en løvfestens dag, en barnedag og blomstenes dag – og for alle eldre en gjenopplevelse av ungdom, dårskap og lykke».
Det er godt at vi får lov å ha en slik dag!
I dag tenker vi på Norge, på Grunnlovens historiske betydning og dens levende aktualitet, på fellesskap, på vårt internasjonale ansvar og på at frihet aldri kan tas som en selvfølge.
Gratulerer med dagen!
Den første gangen jeg var her ute i Falstadskogen var da jeg var en 9-10 år gammel jente på skoletur. Jeg husker stillheten aller best. Stillheten her inne mellom trærne, som om de sto og vernet om de menneskene som mistet livet sitt her. Det var en følelse jeg ikke klarte å sette ord på den gangen, det var en sterk opplevelse for et barn.
Siden har jeg vært her ofte. Av og til kjører jeg bare innom og går i området. Det er lett å tenke på alle de skjebnene som denne skogen rommer. Alle som mistet livet her på Falstad. Noen av dem fordi de hadde en jødisk tilhørighet, noen fordi de protesterte mot ondskap, andre langt, langt hjemmefra i en fremmed krig.
Derfor føles det også helt riktig når Falstad sammen med fangeleirer i seks land er utpekt som et sted som skal inngå i en stor europeisk studie av krigsfangeleirer. Sammen med krigsminnelandskap som Bergen Belsen og Treblinka skal Falstad minne oss på denne europeiske fortiden og det faktum at millioner døde og at de som overlevde ble utsatt for deportasjon, fengsling og trakassering. Minnene og erfaringene fra de som overlevde og fra stedene som var krigsfangeleirer blir enda viktigere når en så stor andel av befolkningen lever uten å ha opplevd krigens bestialitet.
Slik finner Falstad sin plass internasjonalt. Og det er helt rett. Mange av de som døde her var fra andre europeiske land. Falstad er også viktig nasjonalt med sitt formidlingsansvar og det er viktig regionalt og lokalt. Til å holde dette sammen er ikke minst engasjementet fra venneforening og lokalbefolkningen viktig. Uten viljen lokalt til å ta vare på stedet og minnene det bærer med seg, ville Falstad aldri ha vært det som det i dag har blitt og det som skal utvikle seg videre.
Falstad er så symboltungt på så mange måter, det er et symbol på hvordan jødene ble behandlet under krigen, det er et symbol på hva det kostet å stå opp mot nazistene og det er et symbol på det å miste friheten. Derfor er det også alltid sterkt å være her.
Hva gjør det med mennesker og samfunn dersom man ikke kan leve i frihet? Det er det grunn til å tenke på for oss nordmenn som ikke bare lever fritt, men også i stor rikdom. Hva betyr det å bli låst inne, fratatt retten til å bestemme over sitt eget liv, bli overvåket av de som styrer, bli avsondret fra sine nærmeste. Millioner av mennesker rundt om i verden opplever det hver eneste dag. Kanskje er det det som 17. mai aller mest bør handle om; En feiring av vår mulighet til å leve i frihet, ytre oss fritt og bestemme over egne liv.
De fleste som satt på Falstad var politiske fanger. Verden har ikke gått framover når det gjelder situasjonen for slike fanger. Fortsatt fengsles folk for sin overbevisning, fordi de handler etter sin samvittighet, fordi de tar til motmæle.
«Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det», sa opplysningstidens store filosof Voltaire. Med det berømte utsagnet gjorde han ytringsfrihet til enkeltmenneskets rett til å si sin mening med eller mot makthavere, med eller imot sine medborgere. Denne retten var utfordret i Voltaires tid under den franske revolusjon, men er det også i dag.
I svært mange samfunn fratas mennesker muligheten til å si og gjøre de mest grunnleggende ting. Falstad minner oss på betydningen av det; At du skal kunne ha din mening, også når det går imot makthavere, også når den ikke er «gjengs» oppfatning, også når den bryter med tradisjon og vante oppfatninger. Voltaire minner oss på at vi må forsvare andre mennesker sin rett til å ha denne meningen, selv om vi er dypt uenig med dem.
Heller ikke i det norske samfunnet har frihet og fred kommet av seg selv. Gjennom en møysommelig utvikling av folkestyre, fordeling av ressurser og demokratisk mobilisering har vi gjort vårt land til et fredelig og stabilt land å bo i. Jeg har nevnt at det har gitt oss frihet, men det at vi har fordelt ressursene i samfunnet på en slik måte at alle får sin del i dem er også svært viktig. Ulikhet er i ferd med å bli et stort problem i mange land i den vestlige verden som ikke har tatt fordeling alvorlig. I alt for mange rike land, faller store grupper av mennesker helt utenfor. Mennesker som er uten håp om å komme seg videre, få tatt en utdanning, få en jobb og å kunne delta og skape seg en bedre hverdag. Det skaper frustrasjon, aggresjon og raseri. Derfor er fordeling viktig. Alle må ha en sjanse til å gjøre livet sitt bedre.
En annen ting jeg liker med det norske samfunnet er at vi fortsatt er et samfunn med høy tillit mellom mennesker og mellom samfunn og mennesker. Vi stoler på hverandre og vi stoler på det samfunnet vi lever i. Det er en verdi vi ikke skal ta for gitt. Den er avhengig av at vi ser og forstår hva som skjer rundt oss, at det er kort vei fra de som bestemmer til hvert enkelt menneske, at det er åpenhet om det som skjer og at alle føler at deres deltakelse betyr noe.
Denne kvaliteten ved samfunnet vårt er ikke alltid lett å måle, men vi skal ikke ta den for gitt. Den kan også forvitre. Desto lengre avstand blir mellom beslutningstakere og enkeltmennesket, desto mer komplisert og byråkratisk verden rundt oss føles, desto mindre vi føler at samfunnet stoler på oss enkeltmennesker, dess mer sårbar blir denne tilliten.
Norge er kanskje det landet i verden som har størst rikdom fordelt på flest mennesker. Jeg tror altså ikke at dette kun skyldes naturressurser eller velferdsstat. Jeg tror det skyldes vårt samhold og tillit. Respekten vi har for hverandre. Dugnaden vi alle deltar i. Inkludering og evne til å ønske andre velkommen. Og ikke minst - når noen faller utenfor at det er vårt felles ansvar å trekke dem med igjen.
17. mai er gjerne en dag når vi samles for å feire Norges vei til å bli et selvstendig land og et demokrati. Vi feirer det samholdet og de verdiene som jeg nettopp nevnte. Vi feirer seirene og husker tapene. Det er verdt å feire at disse verdiene er kjempet frem. Men minst like viktig å markere at dette er verdier vi må ha med oss inn i fremtiden.
Midt i alt alvor som dagen frambringer, så skal vi også huske at dette er en dag som kommer når vinteren er slutt og sommeren begynner. 17 mai er med andre ord også en kjærkommen fest til vårens pris som forfatteren Aksel Sandemose skrev om i 1942 da han satt i landflyktighet i Sverige.
«Dagen er for alle smeltet sammen med helhetsinntrykk av norsk natur, skogene, fjellet, de dype fjordene og våren i sin dype prakt, mens alle ennå husker den bitre vinteren som bandt elver og vann og sendte sine kalde tåker innover det værbitte landet. Det er blitt en løvfestens dag, en barnedag og blomstenes dag – og for alle eldre en gjenopplevelse av ungdom, dårskap og lykke».
Det er godt at vi får lov å ha en slik dag!
I dag tenker vi på Norge, på Grunnlovens historiske betydning og dens levende aktualitet, på fellesskap, på vårt internasjonale ansvar og på at frihet aldri kan tas som en selvfølge.
Gratulerer med dagen!
Program 17. mai 2016:
