17. mai 2015
Gjennom den helt spesielle historien som Falstad fangeleir og Falstadskogen har gitt Ekne, har bygda hvert eneste år siden 1946 brukt det nasjonale minnestedet i Falstadskogen som et sentralt element i markeringen
av nasjonaldagen. Det er en tradisjon som står sterkt og som også mange tilreisende
fra andre deler av regionen verdsetter hvert år.
av nasjonaldagen. Det er en tradisjon som står sterkt og som også mange tilreisende
fra andre deler av regionen verdsetter hvert år.
Video fra 17. markeringen i Falstadskogen
Bilder fra 17. maiferiringen 2015 på Ekne
Stortingspolitiker
Abid Q. Rajas
17. maitale i Falstadskogen 2015
Kjære landsmenn, aller først ønsker jeg å gratulere dere alle med dagen.
Jeg er fylt av både stolthet og ydmyket, når jeg står her foran dere, og skal holde årets 17.mai tale. Selv om jeg tilhører den første generasjonen av etniske minoriteter som ble født i Norge på midten av 70-tallet, selv om jeg er norsk statsborger, og selv om jeg betrakter meg som norsk, er det likevel et stolt øyeblikk for meg å stå her foran dere med min bakgrunn. Født av pakistanske foreldre, oppdratt som muslim, en som klart skiller seg ut. Stolt over å ha blitt spurt, stolt over landet mitt, Norge, som betrakter meg norsk, borger, lojal nok, til å kunne æres med å stå her, på dette historiske stedet på selveste 17.mai.
På en dag som denne, på en feiringens dag der alt med Norge som er vakkert, trygt og godt skal bejubles, er det med et hav av følelser jeg står her. Spesielt er det også at jeg, i nærhet til denne grusomme fangeleiren, der også muslimer mest sannsynlig har måtte bøte med livet har jeg blitt fortalt, kan stå og snakke fritt til dere. En helt utenkelig og til og med kanskje absurd tanke for en muslim kun 70 år tilbake i tid. Det er også derfor et ærefult oppdrag å få anledning til å dele noe tanker med dere.
Fra tid til annen vil demokratier måtte kjempe for sin rett til å være. Og for sin rett til å bestå som den frihetens bastion et velfungerende demokrati er. Under andre verdenskrig fikk nordmenn, som kun noen år tidligere tok demokratiet som en like stor selvfølge som vi gjør i dag, føle på tapet av frihet. Man fikk føle på hvordan det var å gå fra stor meningsfrihet til å måtte holde inne selv de mest banale ideer og tanker. Selv om man på 30- og 40-tallet ikke opplevde total frihet for alle meninger, folkegrupper og individer som i dag, var det ytringsfrihet og fri meningsutveksling som var gjeldende norm i Norge. Man så tidlig at nordmenn ikke lot seg stoppe av tyskerne.
Man så tidlig at her lå, dypt inne i folkesjelen, en vilje til å kjempe imot. En kraft som gjorde det svært vanskelig for tyskerne å nå helt frem med sin propaganda. Samtidig var det denne iboende kraften hos enkeltindivider, som førte til at de måtte bøte med livet. De kjempet til siste slutt, i troen på noe enkelt, men likevel svært komplisert, nemlig troen på frihet.
Man forstår ikke, og skyver gjerne bort tankene om de ekstreme kreftene som fikk fri utfoldelse på steder som Falstad. Man hører gjerne om disse stedene i Norge, uten helt å klare å ta inn over seg realitetene rundt hva som skjedde her. Det er et innblikk i en hverdag man egentlig vegrer seg mot å fordype seg i. Men det er nødvendig og viktig.
En feiringens dag som 17. mai bør gi rom for å reflektere også over de grufullheter som skjedde, selv om vi først og fremst i dag skal glede oss. Glede oss over den friheten som mange ble torturert i forsøket på å vinne tilbake. Det er et tankekors at ideen om frihet i dag gir oss glede og en varm følelse. For de som satt fanget på Falstad kunne nok frihet assosieres med helt andre følelser. Ethvert uttrykk fangene her gav av frihet, ble slått kraftig ned på. Å føle frihet var forbudt. Å føle frihet var vondt.
Samtidig vet vi at fangene her drømte om denne friheten. Forut for besøket her fikk jeg innblikk i de rike kildene man har over hvordan fangene kom seg gjennom hverdagen. Man ser til og med hvordan humor ble en overlevelsesmekanisme.
Det ble også skrevet flere dikt. Diktet til Odd Lie, som satt på Falstad men som ble skrevet etter at han ble flyttet til tysk konsentrasjonsleir, gjør særlig inntrykk. På Falstad ble han kraftig mishandlet. Han overlevde den tyske konsentrasjonsleiren, men bare tre uker etter hjemkomsten til Norge, døde han. De siste års mishandlinger hadde gjort uopprettelig skade. Likevel, da han var som lengst nede, skrev han et svært vakkert dikt. Han gir uttrykk for sine drømmer og lengsler, om hverdagslige ting jeg og dere opplever hver dag. Lengselen etter å møte barn og familie, lukten av skog og synet av natur. Og ikke minst lengsel etter frihet. Diktet avsluttes med følgende vers:
Eg lengtar til våre fedres jord,
til folket, og Guds gode ord.
Eg lengtar til ljos og frihet,
til fred og godheit.
Det er viktig å merke seg hvor vakker friheten er for dem som ikke får føle den. Men frihet skal ikke være en drøm. Den skal virkeliggjøres, oppleves og den skal leves ut. Og det er vår alles plikt å kjempe for dette.
Som stortingspolitikker er det særlig spesielt å sette seg inn i historien til en fangeleir for politiske fanger. For en frittalende kar som meg, uten særlig evne til å tie eller sitte i ro, når jeg opplever urettferdighet i samfunnet, vekker det mange tanker. Flere fanger som satt her var nettopp slike typer. I en tid man ofte kunne redde seg selv og sin familie ved å tie, valgte mange å kjempe for sine inderligste behov, selv om man visste hva det horrible SS-systemet var i stand til.
Et eksempel er Henry Gleditsch, sjef på Trøndelag Teater på begynnelsen av 40-tallet. Han understreket at teaterscenen skulle være åpen for det frie ord. Han klarte å formidle kontroversielle budskap på scenen, og i kulissene. Skuespillerne på teateret ble beordret til å delta på NS-arrangement, men Gleditsch stakk ofte kjepper i hjulene for disse opptredende. En dag ble han hentet på sitt kontor og senere skutt her i Falstadskogen.
Historien om den modige redaktør Harald Langhelle gjør også inntrykk. Hans skriverier i Arbeider-Avisen ble lagt merke til og notisen han skrev, som i første omgang førte til at avisen ble gjort forbudt i én uke, lød som følger:
«Vi har tenkt å øke linjeavstanden i bladet, slik at det skal bli lettere å lese mellom linjene».
Langhelle sluttet etter hvert som redaktør, men var fortsatt i nazistenes søkelys. Også han ble hentet og senere skutt her i skogen.
Det er viktig å hente frem disse historiene om hvilket mot som regjerte. For det er dette motet som gjør at vi i dag kan stå her, med norske flagg og feire disse menneskene og Norges frihet. Mennesker som dette er forbilder. Det er fanger som satt her, slike menn og kvinner, som er selve grunnpilaren i et sterkt demokrati som Norge var, og igjen ble etter frigjøringen i 1945.
Motet til de som gikk i døden for sin urokkelige tro på frie ytringer og bekjemping av okkupasjonsmaktene, skal ikke glemmes. Man skal tvert imot hente disse historiene frem igjen, spesielt i tider som nå, når demokratier i Europa trues av dem som ikke setter pris på vår frihet.
Man minnes stadig, og dessverre, oftere og oftere om at disse selvfølgelige rettigheter og friheter knyttet til politisk syn og religion, har sin kostnad. Terrortrusselen mot Norge har ikke vært så reell og så alvorlig, etter andre verdenskrig, som den er i dag. Trusselen er rettet mot vårt demokrati, vår tro overbevisning om at alle kan mene og tro hva de vil. Grunnleggende rettigheter her i Norge trues, som nå gjør vårt lands terrorberedskap historisk høy.
Vi trues av krefter som vil demokratiet og friheten vår til livs. Kanskje viktigere enn på lenge er det at vi på dager som 17. mai reflekterer over hvor dyrebar vår frihet er. Og at denne friheten ikke skal rokkes ved.
Fremmede folk, religioner og kulturer har inntatt Norge. Det er og bør være uproblematisk. Vi skal alltid kunne diskutere når vi når grensen for at det er mange nok innvandrere her. Og vi kan alltids diskutere hvordan innvandrere skal oppføre seg. Men la det ikke være noen tvil – vårt samfunn står overfor store verdikonflikter i dag. Grunnleggende forskjeller. Urovekkende holdninger har stått på vår dørstokk lenge, og mye vondt har inntatt nasjonen. Selv om man selvsagt skal kunne praktisere sin religion og sin kultur, er det visse verdier vi må sette foten ned for, visse verdier vi må aktivt bekjempe. Det gjør deg ikke til rasist. Vi må våge å si at noen verdier rett og slett er urokkelige, som vi ikke kan gå på akkord med, og vi må våge å si at noen verdier er rett og slett bedre, og andre er dårlige.
Ikke mine; men deres fedre har kjempet for friheten vi har i dag. Men jeg skal kjempe med dere - mot alle de som ønsker å ta fra oss friheten; ytringsfriheten, demokratiet, likestillingen. Nei; slike som meg var ikke her til å stå opp mot nazistene, men mange som meg er her nå for å stå opp mot islamistene – sammen med dere. Ingen skal kunne true oss til taushet.
Tvangsekteskap, vold mot kvinner og barn, lojalitet til innvandrerkultur framfor storsamfunnet, ekstremisme og islamisme, ja til og med ønske om å gå med annet flagg enn den norske på 17.mai, alt dette er holdninger vi må klart si nei til.
Jeg har opplevd flaggdebatten i mange år nå. Så fremmed tanke – at jeg – eller mine barn, skulle flagge med noe annet enn det norske. Flagget symboliserer mange verdier, iallfall bør det vekke lojalitet og følelse av patriotisme. Og vi må våge si at også innvandrere som flytter hit til våre trygge havner, bør innordne seg de verdier det norske flagget står for. Og innvandrere har en oppgave å lære sin barn verdier som dette landet er tuftet på. Dette gjør deg ikke til rasist å mene. Tvert om er det din plikt. Dette er ikke tid for å tie. Vi kan ikke tie nå. Det å tie er også å akseptere. Dette er vår tids store frihetskamp. Vi kan ikke stilltiende akseptere et splittet Norge hvor noen grupper ikke opplever samme frihet som oss – vi kan for eksempel ikke finne oss i at innvandrerkvinner lider under undertrykkelsen, eller at ekstremismen brer om seg blant yngre generasjoner av muslimer selv om de er født og oppvokst i Norge, blant oss. Dette handler faktisk om deg og meg, om våre barn og deres barn. Frihetskampen gjør seg også gjeldende i dag, over hele landet, det være seg kampen mot nazister, rasister eller muslimske ekstremister.
Som stortingsrepresentant var jeg i fjor med på å utforme og vedta historisk mange endringer i Grunnloven. Vi vet alle at det er Grunnloven vi feirer i dag, og vår Grunnlov som fylte to hundre år i fjor fikk i jubileumsåret både en språklig reformering og en rekke nye Grunnlovsbestemmelser. Samtidig som arbeidet føltes tungt og kanskje også frustrerende, særlig for oss Grunnlovskonservatistene som ville beholde originalspråket, var det også en grunnleggende god følelse at det å endre Grunnloven ikke var noe man tok lett på. Vi opplevde et stort engasjement blant befolkningen, og politikerne fikk anledning til å jobbe godt og grundig med forslagene. En stor kontrast til det hastige arbeidet som ble utført på Eidsvoll i 1814. Likevel var det fascinerende å se hvordan tankene om frihet stod seg likegodt i dag, som da. I Norge har man hatt store omveltninger, der også ytringsfriheten i flere hundre år var utopisk fantasi. Men fra skjebneårene på begynnelse av 1800-tallet og frem til i dag, har disse ideene fått solid fotfeste.
Det er et tankekors at Norge, på 40-tallet, men også i dag, møtte trusler fra de som ønsker seg så langt bort fra grunnpilarene i Grunnloven som det er mulig å komme. Trusselen mot Norge har vært sterkest fra dem som opplever vår frihet som ytterliggående. Fangene på Falstad var blant dem som ikke klarte å sitte stille og se på hvordan landets konstitusjonelle ryggrad ble brukket. Det verdt å ha deres mot, deres urokkelige tro på at demokratiet, den frie tanke og ytring, med seg i møtet med de nye truslene Norge står over i dag og vil møte i fremtiden.
Med min bakgrunn som muslim står jeg her i dag og taler til dere om frihet og demokrati, med trua på at vi har mer til felles enn det som splitter oss. Mange som meg er lagspillere, medspillere. Født og oppvokst her. Planlegger å dø her, og beredt til å dø for landet når det vil behøves. Ser for oss å bli gravlagt i Norge. Mer sambygding kan man ikke bli. Og slike som jeg fylles av stolthet og glede når vi på tur i utlandet kan skryte at vi er norske og elsker brunost. På barneskolen fikk jeg bære det norske flagget forbi slottet, og i dag står jeg foran dere iført jubileumsdrakten til hovedstaden. Jeg har trua på fremtida - vi må klare slå ring rundt felleskapet, vi må klare stå sammen i verdikampene som venter oss. Dere fedre og forfedre har kjempet, nå skal vi kjempe sammen.
Jeg ønsker dere en fantastisk 17. mai med feiring av frihet, og med ettertanke om det urokkelige mot som gjorde seg gjeldene på Falstad og i denne skogen.
Kjære landsmenn; gratulerer med dagen!
Jeg er fylt av både stolthet og ydmyket, når jeg står her foran dere, og skal holde årets 17.mai tale. Selv om jeg tilhører den første generasjonen av etniske minoriteter som ble født i Norge på midten av 70-tallet, selv om jeg er norsk statsborger, og selv om jeg betrakter meg som norsk, er det likevel et stolt øyeblikk for meg å stå her foran dere med min bakgrunn. Født av pakistanske foreldre, oppdratt som muslim, en som klart skiller seg ut. Stolt over å ha blitt spurt, stolt over landet mitt, Norge, som betrakter meg norsk, borger, lojal nok, til å kunne æres med å stå her, på dette historiske stedet på selveste 17.mai.
På en dag som denne, på en feiringens dag der alt med Norge som er vakkert, trygt og godt skal bejubles, er det med et hav av følelser jeg står her. Spesielt er det også at jeg, i nærhet til denne grusomme fangeleiren, der også muslimer mest sannsynlig har måtte bøte med livet har jeg blitt fortalt, kan stå og snakke fritt til dere. En helt utenkelig og til og med kanskje absurd tanke for en muslim kun 70 år tilbake i tid. Det er også derfor et ærefult oppdrag å få anledning til å dele noe tanker med dere.
Fra tid til annen vil demokratier måtte kjempe for sin rett til å være. Og for sin rett til å bestå som den frihetens bastion et velfungerende demokrati er. Under andre verdenskrig fikk nordmenn, som kun noen år tidligere tok demokratiet som en like stor selvfølge som vi gjør i dag, føle på tapet av frihet. Man fikk føle på hvordan det var å gå fra stor meningsfrihet til å måtte holde inne selv de mest banale ideer og tanker. Selv om man på 30- og 40-tallet ikke opplevde total frihet for alle meninger, folkegrupper og individer som i dag, var det ytringsfrihet og fri meningsutveksling som var gjeldende norm i Norge. Man så tidlig at nordmenn ikke lot seg stoppe av tyskerne.
Man så tidlig at her lå, dypt inne i folkesjelen, en vilje til å kjempe imot. En kraft som gjorde det svært vanskelig for tyskerne å nå helt frem med sin propaganda. Samtidig var det denne iboende kraften hos enkeltindivider, som førte til at de måtte bøte med livet. De kjempet til siste slutt, i troen på noe enkelt, men likevel svært komplisert, nemlig troen på frihet.
Man forstår ikke, og skyver gjerne bort tankene om de ekstreme kreftene som fikk fri utfoldelse på steder som Falstad. Man hører gjerne om disse stedene i Norge, uten helt å klare å ta inn over seg realitetene rundt hva som skjedde her. Det er et innblikk i en hverdag man egentlig vegrer seg mot å fordype seg i. Men det er nødvendig og viktig.
En feiringens dag som 17. mai bør gi rom for å reflektere også over de grufullheter som skjedde, selv om vi først og fremst i dag skal glede oss. Glede oss over den friheten som mange ble torturert i forsøket på å vinne tilbake. Det er et tankekors at ideen om frihet i dag gir oss glede og en varm følelse. For de som satt fanget på Falstad kunne nok frihet assosieres med helt andre følelser. Ethvert uttrykk fangene her gav av frihet, ble slått kraftig ned på. Å føle frihet var forbudt. Å føle frihet var vondt.
Samtidig vet vi at fangene her drømte om denne friheten. Forut for besøket her fikk jeg innblikk i de rike kildene man har over hvordan fangene kom seg gjennom hverdagen. Man ser til og med hvordan humor ble en overlevelsesmekanisme.
Det ble også skrevet flere dikt. Diktet til Odd Lie, som satt på Falstad men som ble skrevet etter at han ble flyttet til tysk konsentrasjonsleir, gjør særlig inntrykk. På Falstad ble han kraftig mishandlet. Han overlevde den tyske konsentrasjonsleiren, men bare tre uker etter hjemkomsten til Norge, døde han. De siste års mishandlinger hadde gjort uopprettelig skade. Likevel, da han var som lengst nede, skrev han et svært vakkert dikt. Han gir uttrykk for sine drømmer og lengsler, om hverdagslige ting jeg og dere opplever hver dag. Lengselen etter å møte barn og familie, lukten av skog og synet av natur. Og ikke minst lengsel etter frihet. Diktet avsluttes med følgende vers:
Eg lengtar til våre fedres jord,
til folket, og Guds gode ord.
Eg lengtar til ljos og frihet,
til fred og godheit.
Det er viktig å merke seg hvor vakker friheten er for dem som ikke får føle den. Men frihet skal ikke være en drøm. Den skal virkeliggjøres, oppleves og den skal leves ut. Og det er vår alles plikt å kjempe for dette.
Som stortingspolitikker er det særlig spesielt å sette seg inn i historien til en fangeleir for politiske fanger. For en frittalende kar som meg, uten særlig evne til å tie eller sitte i ro, når jeg opplever urettferdighet i samfunnet, vekker det mange tanker. Flere fanger som satt her var nettopp slike typer. I en tid man ofte kunne redde seg selv og sin familie ved å tie, valgte mange å kjempe for sine inderligste behov, selv om man visste hva det horrible SS-systemet var i stand til.
Et eksempel er Henry Gleditsch, sjef på Trøndelag Teater på begynnelsen av 40-tallet. Han understreket at teaterscenen skulle være åpen for det frie ord. Han klarte å formidle kontroversielle budskap på scenen, og i kulissene. Skuespillerne på teateret ble beordret til å delta på NS-arrangement, men Gleditsch stakk ofte kjepper i hjulene for disse opptredende. En dag ble han hentet på sitt kontor og senere skutt her i Falstadskogen.
Historien om den modige redaktør Harald Langhelle gjør også inntrykk. Hans skriverier i Arbeider-Avisen ble lagt merke til og notisen han skrev, som i første omgang førte til at avisen ble gjort forbudt i én uke, lød som følger:
«Vi har tenkt å øke linjeavstanden i bladet, slik at det skal bli lettere å lese mellom linjene».
Langhelle sluttet etter hvert som redaktør, men var fortsatt i nazistenes søkelys. Også han ble hentet og senere skutt her i skogen.
Det er viktig å hente frem disse historiene om hvilket mot som regjerte. For det er dette motet som gjør at vi i dag kan stå her, med norske flagg og feire disse menneskene og Norges frihet. Mennesker som dette er forbilder. Det er fanger som satt her, slike menn og kvinner, som er selve grunnpilaren i et sterkt demokrati som Norge var, og igjen ble etter frigjøringen i 1945.
Motet til de som gikk i døden for sin urokkelige tro på frie ytringer og bekjemping av okkupasjonsmaktene, skal ikke glemmes. Man skal tvert imot hente disse historiene frem igjen, spesielt i tider som nå, når demokratier i Europa trues av dem som ikke setter pris på vår frihet.
Man minnes stadig, og dessverre, oftere og oftere om at disse selvfølgelige rettigheter og friheter knyttet til politisk syn og religion, har sin kostnad. Terrortrusselen mot Norge har ikke vært så reell og så alvorlig, etter andre verdenskrig, som den er i dag. Trusselen er rettet mot vårt demokrati, vår tro overbevisning om at alle kan mene og tro hva de vil. Grunnleggende rettigheter her i Norge trues, som nå gjør vårt lands terrorberedskap historisk høy.
Vi trues av krefter som vil demokratiet og friheten vår til livs. Kanskje viktigere enn på lenge er det at vi på dager som 17. mai reflekterer over hvor dyrebar vår frihet er. Og at denne friheten ikke skal rokkes ved.
Fremmede folk, religioner og kulturer har inntatt Norge. Det er og bør være uproblematisk. Vi skal alltid kunne diskutere når vi når grensen for at det er mange nok innvandrere her. Og vi kan alltids diskutere hvordan innvandrere skal oppføre seg. Men la det ikke være noen tvil – vårt samfunn står overfor store verdikonflikter i dag. Grunnleggende forskjeller. Urovekkende holdninger har stått på vår dørstokk lenge, og mye vondt har inntatt nasjonen. Selv om man selvsagt skal kunne praktisere sin religion og sin kultur, er det visse verdier vi må sette foten ned for, visse verdier vi må aktivt bekjempe. Det gjør deg ikke til rasist. Vi må våge å si at noen verdier rett og slett er urokkelige, som vi ikke kan gå på akkord med, og vi må våge å si at noen verdier er rett og slett bedre, og andre er dårlige.
Ikke mine; men deres fedre har kjempet for friheten vi har i dag. Men jeg skal kjempe med dere - mot alle de som ønsker å ta fra oss friheten; ytringsfriheten, demokratiet, likestillingen. Nei; slike som meg var ikke her til å stå opp mot nazistene, men mange som meg er her nå for å stå opp mot islamistene – sammen med dere. Ingen skal kunne true oss til taushet.
Tvangsekteskap, vold mot kvinner og barn, lojalitet til innvandrerkultur framfor storsamfunnet, ekstremisme og islamisme, ja til og med ønske om å gå med annet flagg enn den norske på 17.mai, alt dette er holdninger vi må klart si nei til.
Jeg har opplevd flaggdebatten i mange år nå. Så fremmed tanke – at jeg – eller mine barn, skulle flagge med noe annet enn det norske. Flagget symboliserer mange verdier, iallfall bør det vekke lojalitet og følelse av patriotisme. Og vi må våge si at også innvandrere som flytter hit til våre trygge havner, bør innordne seg de verdier det norske flagget står for. Og innvandrere har en oppgave å lære sin barn verdier som dette landet er tuftet på. Dette gjør deg ikke til rasist å mene. Tvert om er det din plikt. Dette er ikke tid for å tie. Vi kan ikke tie nå. Det å tie er også å akseptere. Dette er vår tids store frihetskamp. Vi kan ikke stilltiende akseptere et splittet Norge hvor noen grupper ikke opplever samme frihet som oss – vi kan for eksempel ikke finne oss i at innvandrerkvinner lider under undertrykkelsen, eller at ekstremismen brer om seg blant yngre generasjoner av muslimer selv om de er født og oppvokst i Norge, blant oss. Dette handler faktisk om deg og meg, om våre barn og deres barn. Frihetskampen gjør seg også gjeldende i dag, over hele landet, det være seg kampen mot nazister, rasister eller muslimske ekstremister.
Som stortingsrepresentant var jeg i fjor med på å utforme og vedta historisk mange endringer i Grunnloven. Vi vet alle at det er Grunnloven vi feirer i dag, og vår Grunnlov som fylte to hundre år i fjor fikk i jubileumsåret både en språklig reformering og en rekke nye Grunnlovsbestemmelser. Samtidig som arbeidet føltes tungt og kanskje også frustrerende, særlig for oss Grunnlovskonservatistene som ville beholde originalspråket, var det også en grunnleggende god følelse at det å endre Grunnloven ikke var noe man tok lett på. Vi opplevde et stort engasjement blant befolkningen, og politikerne fikk anledning til å jobbe godt og grundig med forslagene. En stor kontrast til det hastige arbeidet som ble utført på Eidsvoll i 1814. Likevel var det fascinerende å se hvordan tankene om frihet stod seg likegodt i dag, som da. I Norge har man hatt store omveltninger, der også ytringsfriheten i flere hundre år var utopisk fantasi. Men fra skjebneårene på begynnelse av 1800-tallet og frem til i dag, har disse ideene fått solid fotfeste.
Det er et tankekors at Norge, på 40-tallet, men også i dag, møtte trusler fra de som ønsker seg så langt bort fra grunnpilarene i Grunnloven som det er mulig å komme. Trusselen mot Norge har vært sterkest fra dem som opplever vår frihet som ytterliggående. Fangene på Falstad var blant dem som ikke klarte å sitte stille og se på hvordan landets konstitusjonelle ryggrad ble brukket. Det verdt å ha deres mot, deres urokkelige tro på at demokratiet, den frie tanke og ytring, med seg i møtet med de nye truslene Norge står over i dag og vil møte i fremtiden.
Med min bakgrunn som muslim står jeg her i dag og taler til dere om frihet og demokrati, med trua på at vi har mer til felles enn det som splitter oss. Mange som meg er lagspillere, medspillere. Født og oppvokst her. Planlegger å dø her, og beredt til å dø for landet når det vil behøves. Ser for oss å bli gravlagt i Norge. Mer sambygding kan man ikke bli. Og slike som jeg fylles av stolthet og glede når vi på tur i utlandet kan skryte at vi er norske og elsker brunost. På barneskolen fikk jeg bære det norske flagget forbi slottet, og i dag står jeg foran dere iført jubileumsdrakten til hovedstaden. Jeg har trua på fremtida - vi må klare slå ring rundt felleskapet, vi må klare stå sammen i verdikampene som venter oss. Dere fedre og forfedre har kjempet, nå skal vi kjempe sammen.
Jeg ønsker dere en fantastisk 17. mai med feiring av frihet, og med ettertanke om det urokkelige mot som gjorde seg gjeldene på Falstad og i denne skogen.
Kjære landsmenn; gratulerer med dagen!
Program 17. mai 2015:
09.45 Ekne skolekorps spiller utenfor Ekne kirke.
10.00 Gudstjeneste i Ekne kirke v/ Prest Eirik Magne Bakken, organist Torkil Skille. Kor 7624 deltar.
11.45 Salutt ved Ekne skole. To vers av "Ja, vi elsker".
Folketog til Falstadskogen.
12.15 Hovedtale og kransnedlegging ved stortingspolitiker Abid Raja. Korpset spiller
12.30 Folketoget returnerer til Ekne skole og grendehuset hvor det er åpen kafé, underholdning og leker for barna.
12.45 Småkoret ved Ekne skole synger når toget kommer tilbake til grendehuset.
13.30 Ekne skolekorps spiller
10.00 Gudstjeneste i Ekne kirke v/ Prest Eirik Magne Bakken, organist Torkil Skille. Kor 7624 deltar.
11.45 Salutt ved Ekne skole. To vers av "Ja, vi elsker".
Folketog til Falstadskogen.
12.15 Hovedtale og kransnedlegging ved stortingspolitiker Abid Raja. Korpset spiller
12.30 Folketoget returnerer til Ekne skole og grendehuset hvor det er åpen kafé, underholdning og leker for barna.
12.45 Småkoret ved Ekne skole synger når toget kommer tilbake til grendehuset.
13.30 Ekne skolekorps spiller